De siste ukene har jeg stadig vent tilbake til de to siste versene i
Mellom bakkar og berg. Jeg kjenner meg sånn igjen. Spesielt etter en lang og kald vinter. Nå er det så fint og grønt ute. Gresset er grønt, bladene har kommet frem, hvitveisen florerer og sola gjør det lyst og fint. Ahh, deilig! :)
Fram på vetteren stundom han tenkte:
"Gjev eg var eit varmare land!"
Men når vårsol i bakkane blenkte
fekk han hug till si heimlege strand
Og når liene grønkar som hagar
når det laver av blommar på strå
og når netter er ljose som dagar
kan han ingen stad venare sjå
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hyggelig at du legger igjen en liten hilsen :)